Selv om det blåser og regner en god del, er det også masse sol og litt varme innimellom. Jeg syns det er kjempefint å være ute nå. På hundelufteturene går jeg og ser på hagene til folk, hvordan alt sakte forandrer seg under den blå septemberhimmelen. Trærne begynner å skifte farge og blomstene visner.
I hagen vår har vi rekord år når det kommer til antall epler. Ponget er bare at det er helt unødvendig med så fryktelig mange!
Treet klarer jo ikke å holde på alle sammen, langt mindre gi næring slik at tusenvis av kart kan vokse seg store, søte og saftige. Minst halvparten er dødsdømte der de henger og dingler på tunge grener. Og hver dag detter hauger og lass ned. Lass som noen må plukke opp og kaste et annet sted...
Vi syns det er passende å gi denne jobben til et barn. Barnearbeid bør inntreffe i særskilte tilfeller, men når trillebåra blir så full at den blir vanskelig å flytte, må mannen i huset trå til. Og han er så lei at han aller helst vill kappe ned hele det gamle epletreet. Men i mitt livssyn er trær hellige, så det er bare å krumme ryggen å plukke på, vel. Fin trim...
Motivet for dette innleggetble jeg gjort oppmerksom på da fine jenter satt i sofaen min og gaula "Kodakmoment", og pekte ut av den åpne utgangsdøra. Det er kanskje ikke like spennende kveldslys på disse bildene som det var da, men et typisk flatt overskya høstlys. Trillebåra til han farfar har i allefall blitt foreviga!
