Mellom klokka og senga heter et av de siste bildene til Edvard Munch. Der har han malt seg selv på tampen av livet stående ved senga si med døra på gløtt ut mot det lyse, ukjente. Viserene på klokka er borte, tida er ute. Det kan jo brått tolkes som noe trist, en periode som er over. Men det er også en dør som åpner seg! Og det kan jo være spennende.
Jeg sitter og prøver å jobbe, men ute synger fuglene og himmelen er blå. Det er vår på gang. Og så håper jeg veldig på at jobbintervjuet jeg gjennomførte i morges gikk bra, jeg vil inn den døra! Vanskelig å holde fokus på retting av fagtekster nå...
1 kommentar:
Ja slik kan det tolkes og:):)
koselig blogg du har..
ha en flott kveld..
Legg inn en kommentar