
Dette fotografiet er fra januar i fjor, den ene helgen vi hadde skiføre hos oss.
Men nå skal dette bildet illustrere meg og min situasjon for tida: jeg baser utenfor løypa, men det ser ut som det er en lysning der framme! En liten kropp i et stort landskap på vei mot et mål.
Det er jo sånn at man skal utfordre seg selv med jevne mellomrom, ellers visner vi jo. Men akkurat nå angrer jeg bittelitt på den gode ideen jeg fikk for to år siden om å slutte å jobbe, leve på mannen og heller ta en mastereksamen. Virket veldig lurt der og da, jeg fikk klapper på skulderen og lykkeønskninger. Noen sa jeg var modig, andre sa de gjerne skulle gjort det samme selv, men...
Nå har jeg kniven på strupen føler jeg, skal levere i april og har mareritt om natten! Tenk om dette går den veien høna sparker!?
Heldigvis varer ikke slike angreanfall så veldig lenge, jeg setter meg heller ned og puster på ei stønn og tenker dette går bra! Man må tåle litt for å oppnå noe her i verden! Og hvor morsomt er det ikke å ikke vite hvor man jobber etter sommerferien? Eh...
Har dere noen utfordringer i 2009? Hvis ikke utfordere jeg alle til å prøve noe nytt, minst en gang!
KLEM FRA MARIANNE
























