Det som er så flott med bøker er at man blir kjent med andre steder, andre tider og nye familier. Jeg har akkurat vært i Tromsø sånn ca rundt 1900 og blitt kjent med familien Selmer. Alberte går hjemme med moren sin hele dagen fordi hun ikke får gå mer på skole. Hun kjeder vettet av seg i tillegg til at hun fryser hele tiden og føler seg stygg og dum. Det fins så mange uskrevne regler i dette småbysamfunnet at alle lever ufritt og har små sjanser til å påvirke hvordan livet blir. For jentene er det selvsagt verst. Det er bare noen få generasjoner siden Alberte vokste opp, men i Norge har vi fått det så mye bedre på alle måter. I andre deler av verden har man det minst like vanskelig fremdeles.
I neste bok har Alberte flyttet alene til Paris, og lever et usselt liv på et trekkfullt loftværelse fullt av veggelus og mus. Hun fryser like mye som i Tromsø, og er livredd for å få seg kjæreste. Alle vet jo hvordan det går da. Og sånn går det også til sist, men jeg har en bok igjen av Cora Sandels Alberte-trilogi, og jeg har ikke akkurat tro på en happy end her!
Jeg kjenner ganske mange slike bok-familier etterhvert. Fra middelalderens Hjørundgård hvor Kristin Lavransdatter vokste opp til 60-tallets Oslo hvor Kim Karlsen og co slang gatelangs. Jeg har fått være med til fattige Hellemyren og til embetsmannslivet til familien på Gilje. Jeg vet hvordan de lever hos Garmans, hos Elsi Lund på St. Hanshaugen, Jarle Klepp i Stavanger. Og ja, boka er alltid bedre enn filmen!
